Ærlig talt / 24. september 2016

Strømledninger i soloppgang

Morgenlufting av hund. Det er litt kjølig, så jeg har surret en krympet versjon av yndlingsullskjerfet mitt rundt halsen. Det er stille i gaten. En nabo lukker seg ut for en morgensigg. Vi hilser. Himmelen er vakker som i et eventyr, så jeg stopper for å ta et bilde på det eneste stedet på runden i boligstrøket hvor det ennå er mulig å få glimt av horisonten. Jeg løfter mobilen for å knipse himmelen som befinner seg bortenfor stolper, ledninger, hagehekker og silhuetter av hus.

Jeg er så lei av det her!

Det flammer opp i meg i samme øyeblikk. Et sinne trigget av alt som er i veien.

Jeg lengter etter fri sikt.

Hunden jogger som vanlig glad mellom alle velduftende flekker og gresstuster i veikanten, men jeg går uten spenst i steget og med lut rygg. Sånn kan vi ikke ha det. Det ligger en hel dag foran meg. En dag på jobb som vil gå veldig mye lettere om jeg har energi. Jeg trekker pusten, retter ryggen, får skuldrene tilbake på plass og kjenner at noe skjer.

Mens jeg går der og håper at bikkja skal få gått ordentlig på do slik at jeg ikke må lufte ham en gang til før bussen går, tenker jeg på som er i veien. Følelsen er at dagen truer med å bare rulle inn over meg og alt jeg skal gjøre er å fylle en funksjon. Grunnen er at jeg sto opp for seint, så jeg rekker ikke å skrive før jeg går på jobb. Skriving er min morgen-yoga for sinnet.

Jeg går opp bakken til huset og sender varme tanker til alle som har det verre. Fikser kaffe, havregryn og prioriterer en kort og ærlig snutt til bloggen, selv om det betyr at jeg må løpe til bussen.

Dagen er allerede i ferd med å bli god.

 

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *