Menneskemøter / 2. september 2016

Sofia fra Serbia

Hun bringer samme energi som en høyspent gjeterhund som kryper langs gulvet og prøver å ikke være til bry. Hun vil minst av alt forstyrre, lage lyd, synes. Det er mange som henne. Du ser det i øynene deres, de er livredde for å gjøre feil. De er middelaldrende og arbeidsomme damer, og de er ikke fra Norge. De forstår ikke språket, men anstrenger seg inderlig for å fange opp ord de kan og danne meninger av dem. De kan så mye, men får vist så lite.

Øynene hennes er sorte og huden blek. Hun går med korte skritt og håndterer alt med største forsiktighet. Sier unnskyld hvis hun mister noe som lager lyd. Hun snakker til meg, gebrokkent og uten de små ordene som gjør en setning komplett, så jeg svarer på samme måte for å rydde bort snublesteiner når jeg hører hvor lite hun kan. Vi gjetter, snakker forbi hverandre, smiler. Hun syns Norge er vakkert, men grammatikken vanskelig. Jeg nikker. Jeg skulle like å se henne prate med venninner fra hjemlandet. Jeg er sikker på at det desperate uttrykket i øynene hadde blitt borte, at hun hadde senket skuldrene og blitt en helt annen person. En med farge. Hun forteller at hun er gift med en nordmann. Jeg kan ikke hjelpe for det, men hjertet synker i meg. Selv ikke på hjemmebane kan hun prate fritt, tenker jeg.

– Vanskelig, sier hun. Språk. Han. Jeg.

Hun er usikker på om jeg forstår. Jeg nikker.

– Kommunikasjon, sier jeg.

– Ja! Kommunikasjon, viktig, vanskelig!

Så smiler hun sitt triste sånn-er-det-bare-smil. Er glad hun har jobb, for mannen er permittert og har dårlig helse. Hun forteller at hun jobbet som sekretær i forsvaret i 31 år. Datamaskin også, nikker hun mot PC-en min. Nå gnikker hun glassvegger, tørker støv og er vaskedama som kommer og går som en skygge. Jeg prøver å forklare henne at hun ikke trenger å være så grundig, for avtalen vi har med firmaet hun jobber for begrenser seg til færre oppgaver. Først forstår hun ikke, og blir redd for at jeg klager på jobben hun gjør. Jeg finner en annen måte. Hun lyser opp.

– En time her, sier hun. Masse tid til vaske gjøre.

Arbeidsmoralen er upåklagelig. Jeg spør hva hun heter. Legger diskret en lapp med navnet hennes i skuffen, fordi det er fremmed og jeg ikke vil glemme det. Hun tar med pussekluten videre, men kommer tilbake før hun skal gå.

– Takk, sier hun, og holder blikket mitt for at jeg skal forstå. Takk for snakke.

Hun vinker og smiler. Jeg tror kanskje det er jeg som skal takke.

 

Det har gått seks år uten huskelapp. Det er utrolig hva man husker og hva man glemmer. Navnet hennes sitter, men er endret her. Denne teksten har jeg hentet fra en av mine gamle bloggsider

Stikkord:
Share:

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *