Ærlig talt / 12. november 2016

Selvbedrag – Slik blir du lykkelig

Kan vi virkelig bare like oss sjøl hvis vi skaper oss et selvbilde som ikke stemmer med virkeligheten?

På morgenturen med vofsen i dag hørte jeg på NRKs podcast Kraft som er verdt å abonnere på. “Har du selvinnsikt?” var tittelen.  Det poppet opp så mange tanker at det ble et innlegg av det. Mest fordi podcasten denne gang ikke dekket det jeg følte var det viktigste av alt. Psykologen som ble intervjuet hevdet følgende:

“Vi trenger en dose selvbedrag for å være lykkelige.”

Hææææ??

“Jeg tenker at for å ha en ok følelse av oss selv, trenger vi en dæsj med selvbedrag. En evne til å se litt bort fra ting, ikke henge oss opp i dumme ting vi gjør… Ikke feste oss ved det, men nesten overse det.”

Her er det fort gjort å snuble! Jeg er helt med på at vi trenger det siste der, evnen til å gå videre framfor å sitte fast i feil vi føler at vi gjør. Men at det skal tilskrives «en dæsj selvbedrag»?

Jeg kjente piggene mine skyte ut av dunjakka. Jammen, vi trenger ikke å være perfekte og gjøre alt perfekt, og vi trenger så absolutt ikke et SELVBEDRAG for å føle oss OK når vi ikke når opp til en umulig standard vi har satt over egne liv.

Vi trenger å gjøre noe med vårt behov for selvbedrag!

Hvis målet var å nå opp til standarden, ja, gud bedre, da trenger vi mer enn en liten dæsj selvbedrag, alle sammen.

Hvem bestemmer at umulige standarder er det vi skal måle oss etter? Hvorfor kan vi ikke måle oss etter standardinnstillingen de fleste faktisk har: Ønsket om å ha det bra og funke i flokk? Er det ikke det vi alle trenger? Hvorfor skal vi definere noe utenfor oss selv som målet alle bør strebe etter for å kunne føle seg bra?

Selvbedrag blir et plaster på såret som aldri kan gro. Hvorfor må vi akseptere at vi ikke kan oppnå det perfekte? Hvorfor kan vi ikke heller nekte å akseptere det sykelige perfekte som standard? Er det nederlag å være menneske?

Sier psykologen at vi ikke tåler sannheten om oss selv, siden vi må ty til selvbedrag?

Den som ikke kjenner sannheten om seg selv, har sikkert god nytte av selvbedraget, men det er jaggu et usikkert reisverk for livet.

Ok, alle vet at vi ikke “tåler” at alt sies, og at vi kan få skikkelig vondt når vi føler vi ikke holder mål, men det er fordi vi er føkka i huet (pardon my French – or not) av en syk verden som forteller oss at vi ikke er bra nok. Det er en suveren hersketeknikk som kan få noen og enhver til å krype eller kjempe for å skjule.

Hvis vi visste at vi var nok her i verden, ville vi da gå i kjelleren over å vite at vi er dårlige på noe? Selvsagt ikke! Det ville ikke rokket ved det innerste i oss og sendt oss inn i en malstrøm av skam og selvforakt, men problemet for så mange av oss, er at frykten er blitt banket inn som en kile i kjernen av hvem vi er, og når vi hører noe som kan oppfattes som kritikk, da slår kulda rett inn til vårt mest sårbare jeg og får oss til å føle oss små og forsvarsløse i denne verden.

Vi jakter aksept og anerkjennelse fra vi er bittesmå, og det som ikke kommer på plass i hjertene våre av denslags de første leveårene, det bruker mange resten av livet på å prøve å få inn via hodet.

Og vi skammer oss over å ikke være tryggere og sterkere, særlig når vi blir voksne. Det er flaut å være sårbar, påvirkelig og følsom. Det oppfattes som svakhet, og hvem vil vel være svak og føle seg trengende?

Vet du hva svakheten er, slik jeg ser det?

Svakheten er nettopp det å ikke kjenne sannheten!

Styrken ligger i å vite sannheten, og sannheten er at du er nok.

Du er nok!

Du er skrudd sammen på en måte som gjør deg spesielt bra. Du har verdi i kraft av det at du har liv. Enten du tror du er her på jorda for en grunn eller ei, så har du livet, og det er verken mer eller mindre verdt enn livet som fins i andre skapninger du møter.

Nåååh, det er da vel slik at noen gjør mer samfunnsnyttige ting enn andre her i verden. Har ikke de større verdi?
Eh, nei, ikke i seg selv. Det kan hende at de har spilt kortene sine annerledes og handlingene deres påvirker flere, både på godt og vondt, men her er det mange tilfeldigheter ute og går. Det som ikke er tilfeldig, er livskraften. Den har du like mye som alle andre.

Det kan være på tide å fortelle seg selv en ny historie, og denne gang noe som ikke er oppspinn.

Du er unik, så hvorfor skal du prøve å være en du ikke er? For å bli likt? Så fint da. Du ender opp med at mennesker som ikke er interessert i å vite hvem du egentlig er, liker deg, samtidig som du begynner å kjenne deg ensom, fordi ingen virkelig kjenner deg, og de som hadde trengt at du var deg selv, de går glipp av deg. Livskrise i emning, sier jeg bare. BRA! Gå på en smell, så fort som mulig! Få den overstått, så kanskje du heller før enn seinere innser at du har muligheten til å velge annerledes fra nå av. Du kan begynne å si ifra, både på vegne av deg selv og andre, og du kan gjøre det på en god måte. Du kan begynne å leke mer og være mer kreativ. Du kan trekke deg tilbake og bruke tid på deg selv. Du kan rekke ut ei hand, lage en sang, starte en klubb. Ikke vet jeg hva som bor i deg.

Du vet best selv hva verden trenger som du holder tilbake.

Det å høre at vi trenger selvbedrag for å være lykkelige, gir meg inntrykk av at noen har gitt litt opp. Det var ikke sånn ment i podcasten, men jeg skriver dette likevel, i tilfelle noen tenker at vi trenger å leve på løgner. Det er sant at mange av oss kjemper med for mye frykt og skam til at livet kan føles enkelt. Det er sant at mange vil slite hvis noen fortalte det de mente var sannheten. Men ville ikke de samme menneskene, hvis du spurte dem, heller vite sannheten enn å bli fortalt løgnen? De gangene noen har sagt til meg (i ettertid, når jeg selv har tatt rede på ting), at de ikke har tort å fortelle sannheten, har jeg blitt veldig skuffet fordi jeg trodde vi hadde en trygg relasjon som ikke var avhengig av fortielser.

En tillit har blitt svekket framfor styrket.

Jeg vet også at jeg har sagt ting som var helt unødvendige «sannheter» (sannheter for meg) og tidd stille både av frykt og av kjærlighet. Det er ikke alltid lett å navigere, og av og til blir det feil. Og så går livet videre i samme øyeblikk.

Jeg lærte noe, lenge etter at søndagsskolen var over, og det var at dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri. Det tror jeg på. Jeg tror på det å gjenkjenne sannheten, og da mener jeg ikke å tro på noe sladder som fortelles, som at «Ja, det er SIKKERT sant!» Jeg mener å kjenne langt inn i sjela at noe gir gjenklang og hører til.

Jeg tror at Sannheten (med stor S, ja) er at du er et fantastisk menneske, og at når det går opp for deg, når det VIRKELIG går opp for deg, da er det ikke lenger snakk om å tåle, takle og holde ut at folk sier det de virkelig mener, men om å lytte til det som sies og vurdere. Det er ikke slik at alle som kritiserer forteller sannheten om deg. Noen ganger er det faktisk lov å tro at det som ble sagt handler mer om andres greier enn om dine.

En grunnleggende trygghet som går an å få på plass, uten at man sverger til noen spesiell religion, er at livskraften er ditt pass til selve Livet, og at du har utallige muligheter til å bringe det som bare du kan gi. Det er med andre ord all grunn til å både respektere og sette pris på seg selv.

Så… Hvis sannheten om hvem vi er gjør oss deppa? Da er det noe gæernt. Da er det noe å ta tak i og gjøre noe med, ikke noe å grave seg ned under en livsløgn for.

Vi er alle under ombygging!

Ha en flott helg!

Tanja

 

PS: Podcasten er bra, hør på den! Psykologen utdyper temaet selvbedrag og sannhet, men fra en annen vinkel enn jeg har gjort her. Hun snakker om hvordan vi oppfører oss og kan reflektere over hvordan vi oppfattes. Jeg har bare tatt tak i et utsagn og tenkt rundt det. Ja, takk, begge deler.

2 Comments

  1. Jan Erik

    Jeg tenker på dr. Relling i Vildanden, der Henrik Ibsen lar ham si: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme. Jeg tolker Ibsen slik at han gjennom begrepet livsløgn stiller opp realisme og idealisme mot hverandre. Mange finner livet så ubehagelig at de maskerer livet med idealisme og skaper et falskt liv for seg selv. Jo lenger man beveger seg fra virkeligheten, jo mer skade gjør man på seg selv og menneskene rundt en når man prøver å opprettholde fasaden. I Vildanden står altså Relling, som mener at livsløgnen kan være med på å holde oppe et menneske som ellers ville gått til grunne, for det motsatte synet. Jeg er enig med deg, Tanja. Det starter med å akseptere seg selv, så vil man også respektere seg selv, og dermed leve et helt liv.

    13 . nov . 2016
    • Tanja Madsen

      Jeg tenkte også på Ibsen 🙂 Jeg husker jeg lot meg provosere litt over det jeg oppfattet som arroganse fra dr. Relling da jeg leste stykket.
      Det å maskere og skape et falskt liv for seg selv høres ut som bevisste handlinger for å nå et mål man virkelig trodde var det helt store. Jeg tror at når man blir kjent med seg selv, vet man bedre enn å slite seg ut på ting som ikke er i samsvar med ens egentlige verdier, og når man vet bedre, så gjør man bedre. Men det var det å være stille lenge nok med tankene sine til at ting begynner å falle på plass, da… framfor å maskere uroen man føler med andre ting. Ja til hele liv, og ja til mennesker som ikke lenger føler seg dratt i alle retninger!

      13 . nov . 2016

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *