Livsstil / 10. september 2016

Natt i naturen

Dette er et innlegg til dere som tror at jeg er så sporty, bare fordi jeg poster naturbilder på Facebook. Ja, jeg har hund. Ja, jeg er ute noen ganger om dagen. Nei, jeg er ikke opptatt av toppturer, og nei, jeg sover ikke ute hver helg.

Men av og til klinker jeg til og tar en utfordring.

Siden jeg feiget ut på utenatten i fjor da Friluftslivets uke ble markert, tenkte jeg at jeg burde følge opp litt bedre i år. Fem på åtte lørdag kveld tenkte jeg det. Om en time ville det være mørkt.

Jeg var kokvarm allerede før jeg var ute av døra. Den lille Bergans-sekken skulle på et vis romme både sovepose og hengekøye med tilbehør, og det skjedde ikke uten kamp!

Litt over halv ni strøk jeg på dør i utepysjen og med nypussa tenner: Tynn ull, villmarksgenser og turbukse – passe malplassert der jeg møtte folk i shorts og t-skjorte på vei til helt andre ting. Denne dama skulle ikke fryse bort utenatta!

Kjerreveien innover heia var mørk og mye skumlere enn jeg ville tenke over. Jeg småsprang og så meg for all del ikke tilbake! Selv om jeg prøvde å la være, rakk jeg å få ideer nok til tre grøssere på noen få hundre meter. Plutselig beveget noe seg raskt mellom eiketrærne og inn i mørket. Jeg er sikker på at jeg har innbilt meg ting før, så det var nok bare det denne gangen også. Det er ingenting der.

Det. Er. Ingenting. Der.

Ok, da. Vi sier det var et ekorn.

En sort rand av trekledte åser mot myk oransje og nattblå himmel lå foran meg. Jeg skimtet havet og lysene fra et skip i horisonten. Lengst ute på fjellryggen og noen meter ned en skrent, fant jeg to myke furuer som lovet å holde meg oppe fram til neste morgen. De skulle i hvert fall gjøre sitt beste.

Etter litt smygende klatring for å surre stroppene til køya rundt stammene, fikk jeg fururusk i øyet og jobben gjort. Løkka i stroppen var akkurat for langt unna til at jeg greide å dra dette sammen. Etter femte iltre forsøk fant jeg på en lurere måte og ble rimelig fornøyd med meg selv. Det er typisk at man er alene når man finner på noe så lurt.

Innen klokka var halv ti lå jeg og så på stjernene.

Jeg hadde ikke ristet av meg den ekle grøsserfølelsen. Det spilte ingen rolle om jeg stirret ut i mørket eller blundet. Jeg så for meg alt for mye rart.

Engler! Det kunne jeg tenke på! Märtha og jeg, liksom. Jeg prøvde å se for meg at jeg var omgitt av dem, men de skiftet hele tiden ansikt til fæle dødninger, så det var ikke så kult. Kanskje det er en øvelsessak. Jeg savnet min firbeinte turkompis littegrann.

Podcast ble redningen.

Klokka var litt over tre da jeg myste mot mobiltelefonen. Det var sjuende gangen jeg våknet av den kjølige vinden i ansiktet. Stjernene var like fine, men akkurat da ønsket jeg bare at det kunne bli lyst. Villmarkens stedatter ville hjem. Jeg dukket ned i soveposen igjen, sovnet, våknet, sovnet. Litt før sju spratt jeg opp, pakket sammen, knipset de siste bildene før mobilbatteriet ga seg og strente hjemover.

En herremann med en vaktsom dvergpinsjer ble overrasket over å møte folk i skogen så tidlig.

  • På handlelista: Balaklava
  • Utrettet: 1) Ny stroppeteknikkk 2) Bilde på Facebook
  • Utfordring: Glemme at det var skummelt, slik at det blir flere solonetter. (Det ER stor skam å snu!)

Min Snapstory, lørdag 3. september 2016

Stikkord: , ,
Share:

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *