Motivasjon / 22. september 2016

Når livet kjennes tungt

«Men hva gjør du da? Hvor henter du gleden hen?» spør mannen i butikken. Jeg må tenke. Kan ikke huske at noen har stilt meg det spørsmålet før, og han mener det ikke ironisk. Jeg svarer så godt jeg kan. Jeg sier noe om hvor viktig det er å passe på at hverdagene inneholder ting som gir en overskudd.

“Livsglede er ikke en dessert du får først når du har spist opp alle ertene på tallerkenen!”

Når jeg kommer hjem fra byen, går jeg en god tur med hunden og setter meg til å skrive videre på noe jeg begynte på i helgen.

For å være en generelt “happy camper”, har jeg lært meg å skru forventningene lavt og gå helhjertet inn.

Hva? Ikke ha forventninger? Det hørtes trist ut. Å ha forventninger er jo noe av det som gir glede i livet! Mhm. Enig i det. Spørsmålet er hvem og hva forventningene knyttes opp mot.

Jeg tror ikke jeg er verdens navle og at andre mennesker eksisterer for å behage meg. Jeg tror at vi er laga for å funke i flokk, og i den grad vi er siviliserte, burde vi gjøre det med vennlighet. Det er sikkert for mye å kreve at alle skal være varme og bry seg om andre, men alle bør i det minste evne å vise andre respekt. Det går jo an å gå en runde og behandle folk som en selv ville ønske å bli behandlet.

«We’re all just walking each other home.» – Ram Dass

Jeg mener ikke at vi skal være smilende vesener uten bakkekontakt i møte med oss selv og andre. Vi skal være hele i tanke, kropp og sjel, men det tror jeg ikke vi blir før vi innser hvor viktig det er å ta vare på disse tre sidene av oss selv. Det handler om å kjenne at vi er tilstede i eget liv, og at vi ikke hele tiden må gå på akkord med oss selv. Når vi aksepterer hvordan vi er skrudd sammen og innser hvor mye BRA som er der, begynner vi å ta bedre vare på oss selv. Troen på dette bra i oss selv får oss til å heie fram andre også.

Jeg er god på livsglede.

Der har jeg et hav å øse av, så jeg må være forsiktig så jeg ikke drukner andre i velmenende råd de ikke har bedt om. Alle har sin vei til lykken (og ulykken), men nå var det én som spurte, og jeg tvinger ingen til å lese videre.

Det er noen ting jeg må ha på plass for å gå i pluss, særlig hvis jeg merker at piffen er i ferd med å gå ut av meg, slik den gjør når det er ubalanse. Enten verden er rettferdig eller ikke, og det vet vi vel at den ikke er, så nytter det ikke for meg å tenke at andre skal gjøre meg lykkelig. Det med at enhver er sin egen lykkes smed er sanne ord. Det spiller ingen rolle hvor mye godt du fødes inn i, hvor mye glitter og velstand du greier å opparbeide deg, om du har familie eller hvor gode venner du har, hvis ikke du tenker sunt nok. Jeg skriver «sunt nok» fordi det alltid er noe å ta tak i.

For meg er takknemlighet alt.

Den fungerer som en bro mellom meg selv og selve Livet. Det nytter ikke hva jeg ser rundt meg, hva jeg for skams skyld vedkjenner at jeg har, hvis det ikke gir meg noe. Når jeg føler meg avstengt og tungsindig, så er det ikke innbilning, det er fordi jeg mangler takknemligheten som kobler meg til livskraften. Eller “gir meg energi”, som det også kalles. Det er det jeg tror.

En sjelden gang er jeg såpass langt nedpå at det ikke gir meg nok å tenke på hva jeg faktisk har. Et flyktig glimt av glede skal plutselig stå imot en sort bølge av fortvilelse. Da må jeg ta tak før det er for seint og få tankene over i et annet spor. Jeg vet jo at måten jeg tenker om tingene, leder til det jeg føler. Kan jeg finne noe positivt i det vanskelige? Stort sett, ja, men noen ganger greier jeg det ikke før seinere når jeg får det hele på avstand. Det er ok. Jeg kan vente med å gå inn i akkurat dette. Jeg kan finne noe annet, noe lettere å bli glad av. Det er nok å ta av fordi jeg går de stiene ofte.

Jeg tar meg tid til å puste og dvele ved noe fint helt til det gjør noe med meg. Da kommer takknemligheten sivende. Da tåler jeg å gå tilbake til det vanskelige, og da merker jeg at det ikke føles så uoverstigelig likevel. Jeg har hentet nye krefter. Og da blir jeg enda mer takknemlig. Tenke seg til.

Livet er ikke hva det var, på godt og vondt. Livet er NÅ. Livet er, fullstendig subjektivt, den forbindelsen jeg har med meg selv, akkurat nå. Da jeg fikk øynene opp for det, åpnet det opp for en følelse av nærvær, en tilstedeværelse og livskraft som jeg ikke har kjent på mange år.

Jeg har funnet måter å koble av, koble ut og koble på. Hva framtiden bringer, vet jeg ikke, men jeg tror det er noe bra. Det gjør at jeg føler meg heldig og deilig forventningsfull. Jeg er vel vitende om at jeg er på vei og at her og nå er fullt levelig, på grunn av og på tross av.

Share:

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *