Minner / 28. august 2016

Love sweats

Han het Glenn og var best i alt. Attpåtil var han verdens hyggeligste, kjapp i replikken og smart. Mer skulle det ikke til, jeg falt pladask.

To år i parallellklasse på ungdomsskolen var allerede omme uten at han hadde vist meg noen interesse, så dette var det siste året jeg hadde muligheten for å gjøre inntrykk på ham. Situasjonen var desperat. Valgfagene var min eneste sjanse. Vi skulle begge ha tysk, men partiene var store nok til at det ble undervist klassevis. Pokker. Jeg ville velge dans, også, men fikk nyss om (via lappesystem og diskrete utspørringer) at det ikke sto på hans liste. Det gjensto bare én ting, og det kunne ikke vært verre: Ballspill.

Ballspill var det de spreke valgte. De som spilte håndball, fotball og likte gym og sport. Jeg identifiserte meg ikke med noen av disse, men det var det eneste faget som samlet parallellklassene. Det fikk briste eller bære.

Glenn spilte på Sannidals A-lag allerede som 15-åring, et fotballag med blå og hvite drakter som jeg selvsagt heiet på fra 8. til 5. divisjon. Eller skreik på, som Glenn kalte det. (Jeg tror venninnene mine og jeg heiet på dem på treningene deres også.)

To timer hver fredag det første semesteret i niende klasse prøvde jeg å få oppmerksomheten hans. Jeg kunne verken spille på utseende eller ferdigheter, så jeg gjorde det jeg kunne for å bli lagt merke til (uten å skade ham). Han var av veltrent, mager type og jeg var ikke.

En gang sto han og tøyde ut utenfor garderoben etter at vi hadde hatt ballspill. Den sorte t-skjorta hang søkkblaut og tung om kroppen hans, og det dryppet fra haka. Salt svette sved i øynene hans. Sånt hadde jeg bare sett på Sportsrevyen. Han var en lean liten maskin.

Kroppen min, derimot, hadde som vanlig gått i sjokk over påkjennelsen og sendt all overskuddsvarmen til hodet.
«Jøss, svetter du ikke, du, eller?» utbrøt han fascinert da han så meg komme gående som en markeringsbøye med armer og bein. Du kunne grillet marshmallows nær kinnene mine. Det var ikke dette jeg drømte om at han skulle legge merke til ved meg.

Nesten tretti år seinere husker jeg fortsatt det fineste han sa.

I et friminutt med dribling hang jeg på ham som en klegg, som vanlig, og selv om jeg ikke fikk ballen, så kom han heller ingen vei med den.

«Du er så…IVRIG!» kom det anpustent fra ham. Ante jeg en anerkjennelse i stemmen hans? Så jeg et smil i munnviken hans? Jeg tror han blunket, jeg husker ikke helt. Mitt eneste kort hadde gitt uttelling. Endelig fikk jeg lønn for strevet mitt! Ordene ga meg vinger, og jeg glemte helt å henge på.

Han så meg! Han så meg!

Men det ble med det.

Jeg tror ikke jeg har spilt fotball siden.

 

Photo by dreamstime.com

Lagre

Lagre

Lagre

Stikkord: ,
Share:

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *