Livsstil / 4. oktober 2016

Kortreist glede

Da jeg hoppet av bussen etter jobb i går kveld, hadde jeg cirka én time på meg før det ville være for mørkt til å finne fram i skogen. Den hvite blusen og dongeri ble byttet ut med tynn ull og turbukse mens vannkokeren fikset tevannet mitt. Minisekken rommet såvidt en tynn jakke til pausa, termos, kopp og rundstykker med nøtter og frø. Hodelykta til hjemturen fikk henge i beltet. På med sko og avsted. Et kvarter senere tok jeg av fra lysløypa på Voie og skyndte meg inn i skogen på et smalt, svingete tråkk over knauser, myr og lyng.

Når det lange gresset ligger sånn fint over tråkket, er det ikke så lett å se om det er tørt eller vått under. Da foten min skled på en kant, tippet foten nok til at jeg fikk bittelitt vann over randen. Det var nære på, tenkte jeg, før jeg plumpet den samme foten ned i et skikkelig hull og fylte skoen med kaldt vann fra myra jeg gikk langs. Herlig.

Det fine med lave tursko er at anklene får jobbe ekstremt mye i slikt terreng, så føttene blir ikke kalde uansett. Jeg bakset meg videre innover, fulgte feil tråkk og kom ut på haugen ved siden av der jeg skulle. Elle melle: Slå meg ned her eller kjappe meg over til knausen ved siden av hvor jeg kunne fyre bål? Bål! Jeg snudde, hoppet ned en skråning i fin action-stil, kravlet meg opp på den neste høyden uten fullt så mye stil og fant ut at skoene mine hadde fantastisk godt grep, alt dette med noen tørre pinner jeg hadde rasket med meg underveis i den ene neven, for ved hadde jeg ikke.

Jeg greide på mirakuløst vis å få fyr på et blunk og snart danset gnistene mot den stadig mørkere blå kveldshimmelen. Med Pukka-te i koppen og et ganske så tørt rundstykke på menyen så jeg noen fugler fyke forbi før det ble stille omkring.

Det er noe dypt beroligende over lyden av et blafrende, lite bål og det å se stjerne etter stjerne komme til syne i mørket. Hendene mine holdt seg varme rundt den gule tinnkoppen.

For en luksus! For en vanvittig luksus det er å kunne ta seg tid til sånt som dette på en helt alminnelig mandag!

 

bonfire

Jeg er fan av og forkjemper for små turer, slike man faktisk kan legge inn som små pustehull og rekreasjon i hverdagen. Hvis turer blir nok en stressfaktor fordi lista ligger for høyt, så blir ikke gleden den samme, og naturopplevelsen blir ofte ikke noe av.

Det behøver ikke å være så voldsomt. Man trenger verken sjalottlauk, pulsmåler, mange mil og høydemetere for at en tur skal gjøre nytte. Det handler for meg mer om tilstedeværelse. Livet er NÅ. Jeg er den jeg er, akkurat nå. Verken mer eller mindre.

Det er ikke bare sirkulasjonen i kroppen som gir god helse, det er også hva slags tanker som sirkulerer, og jeg prøver å være oppmerksom på hva slags tanker jeg velger å stoppe opp ved.

Det blir stadig mørkere rundt meg, og jeg begynner å tenke på hjemveien. Jeg har gått denne stien bare én gang før, og jeg vet hvor vrient det kan være å orientere seg når man bare ser to meter foran seg. Skal jeg gå en annen vei hvor jeg vil komme inn på en tydeligere sti? Nei, jeg gidder ikke omveien.

Det som overrasker meg litt, er at jeg ikke er det minste engstelig. Sånn var det ikke forrige gang jeg var alene i den mørke skogen, et lite stykke unna der jeg er nå. Jeg lurer på hva som er annerledes denne gang. Jeg kjenner etter og vet. Dette området føler jeg meg hjemme i. Det er som om jeg er velkommen her. Det at naturen er stille rundt meg føles trygt, som om jeg er en del av den og ikke er en inntrenger som må drives ut. Forrige gang følte jeg stillheten som noe kaldt og avvisende, men trosset det. Det var ikke direkte avslappende. Denne gang trosser jeg ikke noe som helst, for her jeg er nå er det noe i meg som hører til og vil bli for alltid. Bare være. Men jeg skal på jobb i morgen og har ikke med sovepose. Jeg putter koppen i sekken, roter ut glørne og tenner hodelykten. Det jeg ser er vakkert. Ferden tilbake er fullstendig fredelig, bortsett fra at jeg ikke akkurat beveger meg lydløst som et rådyr.

På vei over kirkegården i skogkanten stopper jeg og blir stående. De tente lysene blafrer til minne om dem som fortsatt lever friskt i andres hjerter og tanker. Det er vemodig vakkert. Jeg tenker alltid på pappa når jeg går over her. Jeg ser opp, ser Karlsvogna og finner Nordstjernen. Det var det han som lærte meg. Stjernene på himmelen er ikke lenger til å telle, og takknemligheten jeg føler over alt det fine i livet er ikke til å måle.

Share:

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *