Kreativitet / 9. september 2016

Hvorfor perfeksjonister sliter med kreativ skriving

Du har akkurat hamret ut en tekst du mener er viktig, men jo flere ganger du leser gjennom den, jo kjedeligere blir den.

Ikke så rart, kanskje, når du har brukt cirka fjorten filtre på den.

Først ser du for deg at du skriver til din største kritiker, egentlig deg selv, eller personen du vet kommer innom for å legge igjen en drittkommentar og angripe alt du ikke har utdypet. Du prøver derfor å være i forkant og ikke etterlate løse ender.

Teksten blir et gjesp.

Den mangler punch, den mangler liv, den mangler…BALLER.

Så hva er greia?

Du skriver for å føle deg fri, men føler deg stadig mer låst. Det fins skriveregler, motargumenter og ikke minst kynisme å hanskes med. Du vil helst ha forsvaret klart før du trykker “Send” eller “Publiser”.

Kynisme kan plukke fra hverandre det meste og gjøre avsender til støv. Føler du. Det handler ikke lenger om bare det du skriver, men om hvem du ønsker å framstå som. Uff, så ubehagelig. Du legger bort pennen, klapper igjen lokket på laptopen og finner noe annet å surre med.

“Jeg er perfeksjonist, vet du,” smiler du fåret når en venn spør deg om skrivingen. Det høres så bra ut. I beste fall får du ikke flere spørsmål. I verste fall sier vedkommende at det du har prestert sikkert er bra nok, og at det er bare til å… Det vrenger seg i deg. Det er aldri “bare til å”! De som sier sånt vet ikke det du vet, de ser ikke dragene du kjemper mot. De vet ikke hva de snakker om! De er ikke skrudd sammen som deg.

Nei, takk gud for det. De får ting gjort i stedet for å sitte fast i en prosess der de selv står på bremsen.

Perfeksjonisme er frykt i forkledning.

Har du tenkt på det?

Jeg sier ikke at man ikke skal ha ambisjoner om å skape noe virkelig bra, men frykten for å ikke levere bra nok er så på trynet overdrevet, og når den dreper evnen til – og gleden ved – å skape, da er den en hemsko og ikke et sunt korrektiv.

Så hva bunner den i?

Noen av oss er så redde, ikke bare for å bli mistolket, men for at andre skal gjøre seg opp en mening om hele vår intelligens og eksistensberettigelse bare på grunn av en liten filleting vi produserer eller en feil vi gjør.

Hvor skjøre er vi?

Ganske skjøre, vil jeg si.

Og hva er vårt geniale mottiltak?

Joda, vi forsøker å kontrollere andres bilde av oss.

Hæ? Hvordan gjør vi det?

Ved å filtrere hva som sendes ut. Vi henger oss veldig opp i prestasjoner og andre ytre faktorer. Ikke på alle områder, nødvendigvis, men på de områdene vi ikke føler oss så trygge. Vi sammenligner oss og dømmer med glede andre, for å føle oss bedre selv. (“Jeg er i hvert fall ikke sånn/så ille!”)

Problemet er at vi ikke kan unngå å dømme oss selv samtidig. Vi vet hvilke kriterier som gjelder. Vi vet at verden er fulle av sånne som oss, sånne som tror at ved å trykke andre ned kommer vi litt høyere selv. Og før eller senere kommer vi selv til å bli trykket ned. Med mindre…

Vi må beskytte egoet. Det er om å gjøre å ikke bli avslørt. Innerst inne er vi overbevist om at vi ikke er gode nok og må jobbe beinhardt for å bevise at vi er det. Det er løgnen vi gaper over, fordi vi fores med den på så mange arenaer.

Og hva har dette med kreativ skriving å gjøre?

Mye. Kanskje alt.

Satt på spissen vil jeg påstå at det du skaper med frykt for å ikke bli avslørt, aldri kommer til å kunne gi deg den samme gleden som det du skaper når du vet at du holder mål, selv om ikke alt du presterer alltid gjør det.

Øvelse:
Ta deg en trippel espresso, vin eller vann.
Sett på musikk som ikke forstyrrer, men gir deg inspirasjon.
Skriv, tegn, mal, syng eller dans uten annet mål enn å se noe bli til.
Se hva som skjer.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *