Ærlig talt / 20. september 2016

Er du selvgod?

Lørdag morgen. Jeg våkner litt før seks. Litt trøtt, men ikke sånn at det gjør vondt i kroppen. Jeg strekker meg. Hunden Som Aldri Sover hører det, spretter på beina, henter ballen sin i en fart og er KLAR. Det var sånn det var, ja. Glem myk start med morgenkåpe og go’kopp. Først skal man ut i regnet. Det føles bakvendt.

Dagen er planlagt. Akkurat det betyr igrunnen ingen verdens ting. Her hogges ikke ting i stein. Jeg har tenkt meg på Sørlandssenteret, men det blir ikke noe av. Jeg skal rydde et rom fullt av ting fra mitt forrige liv, det blir heller ikke noe av. Jeg skal gjøre reint. Riktig. Det ble heller ikke noe av.

Det som ble noe av, var skrivingen. Skrivingen, slettingen, mer skriving og mer sletting. Og uendelig mye grubling, filosofering, vriing og vending på ideer og påstander. Tanker som virker smarte når de er inni hodet mitt, ser bare selvgode ut på skjermen. Det liker jeg dårlig.

Når jeg går tur med hunden på søndag, tenker jeg på hvorfor jeg er redd for å bli oppfattet som nettopp selvgod. Kanskje jeg faktisk er det? Selvgod, selvsikker og selvtilfreds er ord som hører sammen, sier Språkrådets ordbok. Være fornøyd med seg selv, står det. Gode min, skal det være noe å være redd for å bli oppfattet som? Burde det ikke være noe vi alle streber etter å være? Fornøyde, men ikke ferdige. Selvsikre, uten å være arrogante. Selvtilfredse og tilfredse med andre.

Oi.

Tilfredse med andre også? Slutte å tenke at de burde vært mer sånn-og-sånn, på samme måte som jeg tenker at jeg burde vært mer sånn-og-sånn? Den Store, Kloke Boken sier at vi ikke skal dømme andre, for når vi dømmer andre, dømmer vi også oss selv. Den snakker om at standarden vi setter for andre, settes også for oss selv. Betyr det at selvfordømmelse er noe vi ikke greier å holde for oss selv? At den tyter ut enten vi vil det eller ei og avslører seg i hvordan vi forholder oss til andre? Hvor begynner det og hvor stopper det?

Det stopper når man blir klar over hva man holder på med og tar tak i det.

Mandag kveld har jeg en lang telefonprat mens jeg lufter hund og meg selv. Etterpå er jeg supertakknemlig. Jeg minner meg selv om hvorfor jeg skriver. Det er ikke fordi jeg er så god. Det er fordi jeg har lyst og alltid har likt å skrive. Jeg trenger det for å få sortert. Jeg skriver for å våge litt mer og for å delta på min måte med noe av det jeg har lyst til å se mer av:

Folk som sier det som de ser det.

Jeg tror jeg skal tenke litt mer hvordan skrivingen min kan forstås enn hvordan den kan misforstås. Hva ville du gjort hvis du ikke var redd for å bli misforstått?

Share:

2 Comments

  1. Siri

    Hvis jeg ikke var redd for å bli misforstått ville jeg vært ærlig, alltid. Var mye ærligere før. Men folk (kanskje spesielt på sørlandet?) har en tendens til å legge mer enn det man sier i det som blir sagt, fordi de fleste pakker inn ordene sine og sier mindre enn de mener. Hvis man da er ærlig høres man kjempebrutal ut i en sørlendings ører.

    20 . sep . 2016
    • Tanja Madsen

      Det er interessant at folk som holder tilbake, lett mistenker andre for å gjøre det samme. Jeg digger i hvert fall at du er av det mer direkte slaget, så kjør på. Jeg jo halvt nordlending 😛

      20 . sep . 2016

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *