Ærlig talt / 8. juli 2016

Ditt arrogante friluftsmenneske

Hva når frisk luft, mosjon og sunn mat ikke er nok? Vi kjenner da alle nok gærninger som ferdes i skog og mark til å skjønne at det ikke er løsningen på alt?

Denne videoen dukket opp på Facebook og gjorde inntrykk på meg. Jeg ville dele den videre og skulle bare skrive kort:

Se denne! Den er tankevekkende. Som i livet ellers er ikke alt sort-hvitt.

Men det ga seg liksom ikke. Jeg mente så mye mer og har hørt så mye rart. Snart hadde jeg skrevet nok til tre blogginnlegg, men har kokt det ned til dette.

Å være deprimert er ikke å være “litt lei seg” for noe over tid. Depresjon er når livsgnisten forsvinner, lyset i livet blir borte og man ikke aner hvordan det skal komme tilbake. Små gjøremål blir til uoverstigelige hindre og det å ta beslutninger et slit. Er du frisk, koster det deg ikke allverdens å mobilisere. Du bare gjør det. Og gjør du det ikke, så er det bare fordi du hadde litt vondt i viljen den dagen. No big deal. Så…

«Kan du ikke bare ta deg sammen?»

Det gjør vondt å se de vi er glade i lide, og vi leter febrilsk etter årsaker, syndebukker og svar.
Våre kjappe løsninger og gode forslag vekker ikke entusiasmen vi så for oss. Det er nesten så vi føler at at den deprimerte motarbeider oss. Vi blir sure, oppgitte, fortvilte og frustrerte. Vi vil jo bare hjelpe! Til slutt gjør vi kanskje det som er mest naturlig når vi kommer til kort i kunnskap og empati, vi sparker den som ligger nede.

«Du vil jo ikke ha det bedre!»

Dette tenker vi. Noen ganger sier vi det, også, hvis vi tror det hjelper, eller vi mangler vett og skam.

Hva med:

«Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det, men er det noe jeg kan gjøre?»

Det er ulike veier ut av mørke og tåke, men det er uhyggelig dårlig skiltet, ingen ferdig opptråkket sti og til å begynne med det er ingen lysning i skogen å jobbe mot. Man husker at man hadde det bra en gang, og at det var ting man så fram til, men kan ikke komme på hvordan det føltes. Nå skal stein for stein legges på plass. Heldigvis går det an å få hjelp til å finne de rette.

Jeg ønsker ikke å forstå noen i hjel. Jeg ønsker enda mindre å være den som gjør veien vanskeligere. Hensikten med medisinering er å få noen ut av en kritisk tilstand! Skal vi forsterke synet på medisinering som et skambelagt alternativ, eller se det som et verktøy i prosessen mot et lysere og mer levelig liv?

For å fritt omskrive Arnulf Øverland: Vi kan ikke dømme så inderlig vel, den smerten vi ikke føler på selv.

Hør hva Jenni Chiu har å si:

Stikkord: ,
Share:

2 Comments

  1. himernic

    Fantastisk bra skrevet 🙂

    12 . jun . 2016
    • Tanja

      Tusen takk 🙂 Får håpe det kan være til hjelp for noen.

      12 . jun . 2016

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *